Skatteverket, den svenske motsatsen til vår hjemlige Skatteetat, publiserte i går en undersøkelse som viste oppsiktsvekkende endringer i det svenske folks holdninger til svart arbeid. Siden 2006 har andelen som tar avstand fra svart arbeid økt med 50 prosent i Sverige.

Sjefredaktør i Dine Penger, Tom Staavi. Foto: VG

I 2006 sa halve det svenske folk at de tok avstand fra svart arbeid. Nå er det tre av fire som sier det samme (74 prosent). Undersøkelsen viser også at færre kan tenke seg å jobbe svart. Det er særlig blant de som driver små og egne foretak at svart arbeid er blitt mindre attraktivt.

Dessuten, svenskene rapporterer at de kjenner færre nå som enten jobber svart eller kjøper svart arbeid, enn de gjorde i 2006.

Bare 6 prosent av svenskene synes det er ok å jobbe svart, og en like liten andel ville undra seg skatt hvis de fikk mulighet. I 2006 var det 14 prosent som i undersøkelsen sa at de ville gjort det samme.

Nå er det selvfølgelig slik at hva folk sier, ikke nødvendigvis speiler det folk gjør. Også i norske undersøkelser er det trolig langt flere som sier at de er motstandere av svart arbeid, men ivrige kjøpere av det.

Men så vidt jeg har kunnet registrere, har vi i Norge ikke hatt en lignende holdningsbedring på dette feltet som de kan vise til i Sverige.

Undersøkelsens mest interessante absolutte tall, gjelder de som sier de kjenner noen som har brukt svart arbeid. Den har i Sverige gått ned fra 38 prosent i 2006 til 24 prosent i dag. For å være ærlig, jeg tror andelen i Norge er nærmere 100 prosent.

Jeg tror de fleste av oss vil slite mer for å finne folk som ikke har kjøpt svarte tjenester i vår vennekrets, enn de som har gjort det.

Svenskene har med andre ord uten tvil endret folks holdninger og trolig også redusert omfanget av svart arbeid kraftig.

En viktig forklaring på denne positive utviklingen er ROT og RUT fradragene, sier Ingemar Hansson generaldirektør i Skatteverket i en pressemelding. I Sverige har man nemlig innført skattefradrag for kjøp av tjenester i hjemmet.

Der kjent som RUT (Rengöring, Underhåll, Tvätt) og ROT (Reparation, Ombyggnad, Tillbyggnad). Fradraget fungerer slik at den som kjøper en tjeneste som nevnt, får et fradrag som reduserer regningen på betalingstidspunktet. Den som utfører tjenesten kan kreve det samme beløpet tilbakebetalt av skattemyndighetene.

Fradraget har, i følge et innsalg i Sveriges Radio i går, også hatt en annen og meget positiv effekt. Det fører til betydelig bedre integrering av innvandrere. Mange av dem som kommer til Norge eller Sverige må ta til takke med jobber der kravene til språk og utdanning ikke er høyest. Vaskehjelp i folks hjem er et slikt eksempel.

Utføres slike tjenester svart, har man naturligvis intet regulert arbeidsforhold med arbeidsgiver og kolleger. Når slike jobber blir ordinært hvite, følger det med en betydelig integrering i form av sosial kontakt på en arbeidsplass samt det faktum at man bidrar med inntekter til et samfunn man derfor i større grad føler seg som en del av.

Jeg kan vanskelig tenke meg et mer treffsikkert virkemiddel for å redusere omfanget av svart arbeid, samt å bygge en mer positiv holdning til skattesystemet, enn å innføre et skattefradrag for arbeid i hjemmet. Det er på disse områdene de aller fleste har tilgang til svarte tjenester, og det er derfor innenfor dette området man finner den største produksjonen av dem.

Her har vi en fantastisk mulighet til å kopiere en suksess i Sverige. Og sannsynligvis vil ikke engang staten tape på det.

– Vi kan ikke dokumentere det, men jeg vil gjette på at staten har tjent på ROT og RUT fradragene, sier Jan-Erik Bäckman, sjef for analyseavdelingen i Skatteverket til Dine Penger. Det er selvfølgelig uhyre vanskelig å måle den svarte sektoren, og derfor er det selvfølgelig like vanskelig å finne ut om den endrer seg over tid og hvorfor.

Men Jan-Erik Bäckman gir Dine Penger to tall som kan være en indikasjon.

– I løpet av de 10 årene disse fradragene har eksistert, har staten måttet betale ut samlet 14 milliarder svenske kroner. Tidligere har vi, sier Bäckman, estimert at staten taper om lag 60 milliarder årlig på den svarte sektoren.

Det skal med andre ord ikke så mye fantasi til å tenke seg at et fradrag som endrer et folks aksept og bruk av svart arbeid, har spist seg kraftig inn på det enorme tapet den svarte sektoren påfører staten årlig. Og kanskje til og med så mye at staten tjener på det.

I Norge har diskusjonen rundt dette stort sett stoppet opp fordi norsk venstreside er livredde for, som de sier, «å gi de rike skattelette». Forrige gang dette ble en diskusjon, omtalte venstresiden dette som «et skattefradrag til vestkanten for puss av sølvtøy».

Det er når man faller ned på et slikt latterlig lavt nivå i ordskiftet, at tilliten til politikerne svinner som dugg for solen

Nettopp tillit er det viktige ordet her. Tillit til skattesystemet.

Særlig Hellas har vist oss hvor viktig det er at landets skattesystem har tillit. Nest etter korrupsjon, er det lite annet som kan bryte ned et sivilt samfunn mer enn at folket til slutt gir blaffen i å innlemme statsapparatet i sine økonomiske transaksjoner.

Ikke bare vil skatteunndragelse føre til mindre penger for å løse et storsamfunns utfordringer, for eksempel å bekjempe kriminalitet, men motstanden mot å betale en fornuftig skatt innebærer også en implisitt mistenksomhet til storsamfunnet eller rett og slett en personlig grådighet.

Begge deler er vanskelig forenlig med å lage et effektivt og velfungerende samfunn. Det å skape tillit til og oppslutning om skattesystemet, er derfor en av politikernes aller viktigste oppgaver.

Et eventuelt norsk fradrag har nå rik erfaring fra Sverige å høste fra, men det må tilpasses det norske systemet og den norske økonomien. Det krever at politikerne må vise vilje til å ønske å gjøre noe med den svarte sektoren.

Inntil nå har vi i Norge stort sett konsentrert oss om «holdningskampanjer» og produksjon av nye nettsider som www.handlehvitt.no. Samtidig gir folk flest blaffen og kjøper svart arbeid så fort sjansen byr seg.