Foto: Therese Alice Sanne

Vekstmaskinen Brynjar Forbergskog: – Jeg liker det hvis en medarbeider blir forbanna

Han forvandlet Torghatten fra et lite, lokalt busselskap til et av Nordens største transportselskap. Nå er Brynjar Forbergskog (60) klar for nye utfordringer.

Det var ikke noe å si på motet. Brynjar Forbergskog var 30 år og fersk i økonomisjefjobben han egentlig ikke ville ha. Han siktet høyere enn et lokalt transportselskap som knapt hadde beveget seg siden starten i1878. Men nå var 1990-årene her og toppsjefen i Torghatten Trafikkselskap, Bjørn Johansen, hadde gitt ham en utfordring han likte: Stak ut en strategiplan for fremtiden.

Ikke lenge etter var strategien klar: Torghatten skulle bli norgesledende innen transport. Og det med et selskap uten penger og uten bemidlede aksjonærer. 35 busser, tre ferger og et par gamle lokalbåter var alt de hadde.

– Jeg var ung, høy og mørk, og så få begrensninger. Men samferdselsloven var i endring og alle beskyttede konsesjoner ville bli avviklet, derfor var det enten å satse eller bli spist opp, sier han.

Styret steilet da strategien ble presentert: Dette var urealistisk. Overambisiøst. Hvem trodde han at han var?

– Det var en del flakkende blikk. De neste dagene justerte vi strategien noe, men konklusjonen var den samme. Da ble den godkjent.

Like etter vant Torghatten det første anbudet, om en hurtigbåtrute i Steigen. De slo et betydelig større transportselskap som de internt kalte «ulven», og feiret seieren med å kjøpe en hurtigbåt fra Sverige og døpe den «Rødhette».

Det var begynnelsen på eventyret.

Et eventyr fremdeles uten ende.

En sommermorgen i 2019 sitter han velkledd på Torghattens sjefskontor i Brønnøysund. Denne morgenkvisten har han brukt på å forberede nok et anbud, bare enda et i rekken siden det første i 1992. Han har marineblå dress, et myndig blikk og en barytonrøst som fyller rommet. I vinduene bak danser blått fjordvann forbi, på en hylle troner «Entrepreneur of the Year»-prisen han fikk i 2015.

Ja, det er gode tider.

– Hemmeligheten bak suksessen er hardt arbeid. Og at hardt arbeid gir suksess, er fortsatt en hemmelighet for mange, sier han og smiler. Han legger to albuer på bordet, et solid armbåndsur kommer til syne på venstrehånden.

For å ta smørbrødlisten med en gang: Torghatten har vokst fra 100 til 7000 ansatte.

DER INGEN SKULLE TRU...: 30 år etter at han motvillig tok jobben, har Forbergskog gjort Torghatten til et av Nordens største transportselskaper. Kontorene sees bakerst på havna.
DER INGEN SKULLE TRU...: 30 år etter at han motvillig tok jobben, har Forbergskog gjort Torghatten til et av Nordens største transportselskaper. Kontorene sees bakerst på havna.
Foto: Therese Alice Sanne

Omsetningen har steget fra 80 millioner på 90-tallet til 10 milliarder i 2018 (og trolig 11 milliarder i 2019). Hvert år frakter 1600 busser, 45 fly og 80 ferger og hurtigbåter mer enn 70 millioner reisende, det gjør Torghatten til et av Nordens største transportselskap – større enn SAS og Norwegian til sammen målt i antall passasjerer.

Norgesbuss og Widerøe er to av de største selskapene i porteføljen.

– Vår desentraliserte struktur med selvstendige selskaper og dyktige, engasjerte ansatte er nøkkelen til at vi har klart å ligge et steg foran. Gjør du som alle andre, dilter du bare etter. Så hjelper det å ha en bedriftskultur som er konkurranseinnstilt.

– Ja?

– Jeg drev med idrett i yngre år og har konkurransementaliteten i ryggmargen. Når jeg ser de beste idrettsutøverne og hva som gjør dem best, en Northug eller en Dæhlie som går fullstendig i kjelleren, da kjenner jeg meg igjen.

Det var ski og fotball det handlet om for en ung Forbergskog. Men sommeren 1974 ble skjebnesvanger. Den raske og målfarlige spissen på Brønnøysund IL ble lagt merke til av motstanderne. I en cupkamp mot rivalen Namsos kom en mer erfaren midtstopper inn med hele kroppens tyngde og feide ham av banen. Kneet ble aldri det samme og idrettskarrieren ble ødelagt der og da, 16 år gammel.

– Konkurransementaliteten tok jeg med meg videre til forretningslivet. Særlig i anbudsrundene er den fin å ha med meg, da gjelder det å vinne. Det samme hvis det er snakk om oppkjøp av andre selskaper, da gjelder det å stole på egen kompetanse og vite hva du er villig til å betale.

Han sammenligner anbud med en boksekamp, bare én kan vinne. Det er ingen pris til annenmann. En av de største seierne kom i oktober 2016 da Torghatten i løpet av én dag vant to anbudsrunder, én på fly og én på ferge, til en verdi av 10 milliarder kroner.

– Det var en fin dag, en milepæl i konsernets historie, da var det marsipankake til alle.

De første årene var det mye spenning og nervøsitet når anbudene skulle avgjøres, men nå er det en del av hverdagen. Jeg er ikke på alerten på samme måte lenger. Men det er fremdeles like gøy å vinne.

Egentlig var han ikke interessert i jobben. Han utdannet seg til revisor og jobbet noen år i et revisjonsselskap i Oslo og Drammen. Så ville han og kona, Hilde, flytte hjemover. Hilde, som har vært hans kjæreste siden han var 15, kom over en stillingsannonse i Brønnøysund Avis, en økonomisjefstilling var ledig i det lokale transportselskapet Torghatten. Han sa det var uaktuelt, han hadde ikke utdannet seg i tre år og jobbet til langt på kveld i et stort revisjonsfirma for å trappe ned til et knøttlite, lokalt selskap.

«Søk, og hvis du får jobben kan du ha den i ett år og deretter finne noe mer interessant», sa kona. «Ok», sa han.

Han søkte. Fikk jobben. Og ble værende. Det er nøyaktig 30 år siden. Han har vært konsernsjef de siste 14 årene, før han i år valgte å bli arbeidende styreleder.

– Jeg har ikke angret en dag på at jeg ble. Sjefen ga meg frie tøyler og masse ansvar, og vi var enige om regien. Jeg har ikke hatt én kjedelig arbeidsdag.

– Du har kanskje takket kona for at hun fikk deg til å søke?

– Hun er med på aksjonærsiden, og har fått en god takk på den måten, sier han og smiler.

MANN I DRESS: Han elsker jobben sin og jobber like mye nå som for 30 år siden. – Jeg har ikke hatt én kjedelig arbeidsdag, sier han.
MANN I DRESS: Han elsker jobben sin og jobber like mye nå som for 30 år siden. – Jeg har ikke hatt én kjedelig arbeidsdag, sier han.
Foto: Therese Alice Sanne

I en tidlig fase brukte han 100 000 kroner av sparepengene for å kjøpe aksjer i selskapet, og siden kjøpte han flere. Investeringer var en solid motivasjon for å lykkes med den ekspansive strategien. I dag eier han og kona 26 prosent av Torghatten, som ifølge Over The Counter (OTC)-listen er verdsatt til 5,7 milliarder. Ergo har investeringen økt til nesten 1,5 milliarder kroner i verdi. Og mange mener OTCs estimat er konservativt ettersom selskaper i samme bransje er solgt for rundt 10 milliarder.

– Penger og rikdom er ikke viktig. Jeg kommer fra nøkterne kår, min far var skogsarbeider og mor vaskehjelp, og jeg har jobbet fra jeg var 12. For mor og far var en ting særlig viktig, jeg måtte ta en utdannelse. Uansett hva.

Et minne har brent seg inn. Han er i slutten av 30-årene, faren er 70. Han er tilbake i Velfjord på påskeferie, den lille bygda han vokste opp i, 10 kilometer fra Brønnøysund.

Han er voksen og far er gammel, men rollene er de samme. Han er sønnen, far den voksne. De er i skogen og hugger tømmer.

«Hold følge!» roper far, og «hain Brynjar» gjør alt han kan, han hugger og hugger det han er mann for. Han vil ikke klage, vil ikke ta pause. Hvis en 70-åring holder dette tempoet, skal ikke han være noe dårligere.

Da de drar hjem sent på ettermiddagen, kjenner han det. Han er helt ferdig. Han klarer ikke å spise, orker ikke å sitte oppreist og går tidlig til sengs. Og sover i 12 timer.

– Jeg var helt utslitt. Støl og utmattet. Da fikk jeg respekt for jobben til min far.

Faren døde for fem år siden, 88 år gammel.

Vi setter oss inn i Forbergskogs bil, en svart Audi Quattro av den spreke typen. Han akselererer over asfalten som en leken panter og spiser opp to mil på et blunk. Vi skal se noe revolusjonerende, noe som vil kunne forandre fiskeoppdrett for alltid.

Så er vi der. Det han uken før på telefonen kalte «en liten bigeskjeft». Her har han sammen med andre investorer spyttet inn 300 millioner kroner de siste årene, fremdeles har de ikke fått en krone tilbake. Men mulighetene tror han på. Ikke bare for avkastning, men for å gjøre lakseproduksjon mer bærekraftig.

– Dette er fremtiden. Her er det ingen lus, ingen rømming, og slammet samles opp og anvendes til biogassproduksjon, sier han foran de 10 lukkede laksemerdene på Sæterosen like ved hjembygda Velfjord. Ved siden av ham står driftsleder Benny Fjell Dalselv, på jakkeryggen står det «Akvafuture. Miljølaks».

VIL BLI LAKSEKONGE: Forbergskog har en bigeskjeft gående, Akvafuture, som driver med miljøvennlig lakseoppdrett. Så langt har han vært med på å investere 300 millioner kroner. Her sammen med selskapet daglige leder, Trond-Otto Johnsen.
VIL BLI LAKSEKONGE: Forbergskog har en bigeskjeft gående, Akvafuture, som driver med miljøvennlig lakseoppdrett. Så langt har han vært med på å investere 300 millioner kroner. Her sammen med selskapet daglige leder, Trond-Otto Johnsen.
Foto: Therese Alice Sanne

Forbergskog eier 39 prosent av aksjene i Akvafuture, som han håper skal gi mange arbeidsplasser i distriktet. Foreløpig er det 35 ansatte i selskapet, og Akvafuture ønsker å kunne produsere store mengder laks til markedet. Enn så lenge driver de på forsknings- og utviklingskonsesjoner.

– De lukkede merdene har strøm som gir fisken mosjon. Filetene fra fisken er testet av noen av de beste kokkene i landet, og de sier det er noe av det beste de har smakt.

Han ser utover anlegget. Akvafuture har to lignende i distriktet.

– Hvis norske myndigheter mener alvor om at de ønsker mer miljøvennlig lakseoppdrett, må de legge til rette for denne type produksjon. Vi er avhengig av politisk vilje for å få det til.

– Er du optimistisk?

Han smiler.

– Vi er født optimister.

TEKNOLOGISK REVOLUSJON: Laksemerdene til Akvafuture er drevet mer teknologisk enn andre, mener Forbergskog, men ennå drives det på forsknings- og utviklingskonsesjoner. – Målet er å produsere laks til markedet, sier han.
TEKNOLOGISK REVOLUSJON: Laksemerdene til Akvafuture er drevet mer teknologisk enn andre, mener Forbergskog, men ennå drives det på forsknings- og utviklingskonsesjoner. – Målet er å produsere laks til markedet, sier han.
Foto: Therese Alice Sanne

En drøy time senere,  tilbake på kontoret: Han spiser en salat, drikker en kopp te. I fjor fylte han 60 år, og han holder seg i god form. Han løper og går på ski, men aldri med startnummer på brystet. Mest tid tilbringes likevel på jobb, 10–12 timer hver dag, og rundt 100 reisedøgn i året.

– I alle år har vi holdt oss til Norge, men i fjor vant vi et anbud i Sverige om en milliardkontrakt på bussruter der. Det er godt mulig at vi vil se etter flere muligheter utenfor Norge.

Torghatten har i gjennomsnitt gitt aksjonærene 30 prosents avkastning per år de siste 30 årene, som er på høyde med giganter som Amazon og Google.

– Jeg er ikke redd for at vi vokser for fort, for med vår selskapsmodell ser vi fort hvis det svikter i et ledd. Hvert av våre selskaper har månedlige rapporteringer, og er det noe som skurrer går vi inn og får ting på rett spor.

HOPPER OG SPRETTER: De lukkede merdene har strøm som gir fisken mosjon, og i motsetning til tradisjonelle oppdrettsanlegg har de lav dødelighet på fisken.
HOPPER OG SPRETTER: De lukkede merdene har strøm som gir fisken mosjon, og i motsetning til tradisjonelle oppdrettsanlegg har de lav dødelighet på fisken.
Foto: Therese Alice Sanne

Nye anbudsrunder er på gang. I disse dager konkurreres det om flyruter på Vestlandet og i Trøndelag, og Forbergskog vet at det er tøffe konkurrenter på banen. Muligens noen utenlandske. Da er det tilbake i bokseringen. En kollega beskrev ham som en blanding mellom puddel og pitbull.

– Den beskrivelsen er ikke helt feil, jeg har ikke så lett for å gi meg.

– Hvordan er det å tape et anbud?

– Det er ikke noe særlig, sier han.

Han sier det som om det er noe skamfullt over det.

– Vi tapte et anbud om et fergesamband her lokalt. Da sa jeg til medarbeiderne at det er lov å furte i 48 timer, men så må vi videre. Du skal være forbanna og frustrert hvis du taper. Det betyr at du legger mye i det.

Han får et skarpt blikk.

– Det betyr at du er en vinner.